"BESTIGNINGEN AV BERGET KARMEL"

OG "SJELENS DUNKLE NATT"

I sine bestrebelser etter å reformere Karmels orden ble Johannes av Korset en viktig støttespiller for Teresa av Avila.

Også han huset denne brennende kjærlighet til Gud. Hans glød og iver er den samme som vi finner hos profeten Elias på Karmel.

I ”Bestigningen” skildrer Johannes de hindringer som ligger i veien for foreningen med Gud og veien som fører dit. Han tegner en skisse av berget og veier vi ikke skal velge, slike som ikke fører fram – som dypest sett er styrt av vårt ønske om å nyte, bli tilfredstillet det være seg på det materielle sjelelige eller åndelige plan.

Johannes vil at vi skal velge den raskeste og sikreste vei der vi gir avkall på alt dette – slik Jesus sier i lignelsen om mannen som fant en kostbar skatt og – selger alt han eier for å vinne skatten som ligger gjemt i den grå åkeren – perlen – som er Gud selv!

Vår tid, og vår del av verden – de rikes verden – legger ikke stor vekt på forsakelse og offer. Den vil nyte mest mulig – eie mest mulig, tilfredsstille og realisere seg selv, om nødvendig på andres bekostning. Denne egoistiske og sykelige trang til nytelse brer seg i stor grad også til det åndelige liv, selv om dette har vært en fare og en fristelse til alle tider.

Thomas av Kempis født 1379 skrev det allerede så treffende i sin bok ”Kristi etterfølgelse”:

”Mange er de som vil bli delaktige i Kristi himmelske rike, men få er de som vil bære hans kors. Mange vil mota hans trøst, få vil lide motgang med ham. Mange elsker Jesus, men kun så lenge som det ikke påkommer dem noen lidelse, mange roser og priser ham, men hvis han skjuler seg eller lar dem et øyeblikk alene, da begynner de straks å jamre seg, rope akk og ve eller gi seg aldeles over.

De som stadig jager etter trøst og liflige følelser, er i sannhet åndelige læregutter. Når de alltid begjærer slikt, som tilsier deres egen vinning, deres egen fordel, da er det tydelig, at de elsker seg selv mer enn Jesus!

Men de mennesker, som elsker Jesus for hans egen skyld og ikke for deres egne fortjenesters skyld, priser ham, enten sorg eller glede er på færde.” - sitat slutt.

Det er kjærligheten til Jesus som hos Johannes og Teresa er drivkraften bak all forsakelse. Forsakelse og askese som styres av andre motiver, er ikke det vi snakker om her. Om jeg gav alt jeg eier men ikke har kjærlighet – da er jeg intet sier Paulus.

Sann kjærlighet, også på det menneskelige plan fører alltid til forsakelse på den ene eller andre måten. Se bare hva to forelskede er i stand til, å gi avkall på, bare de får være sammen – de to! Det er det dette handler om.

Såret og drevet av kjærligheten velger sjelen bort alt som skiller den fra den Elskede og søker alene det som gleder den Elskede.

På toppen av fjellet, – for å komme tilbake til Johannes skisse av det åndelige liv, – der er, som han skriver:

ALENE GUDS ÆRE OG HERLIGHET

Eller som han skriver i sitt dikt ”Suma perfeccion”:

DEN HØYESTE FULLKOMMENHET

Forglemme alt som skapes,

kun Skaperen erindre,

fordypes i det indre,

helt i den Elskede tapes.

Dette diktet beskriver mesterlig hva kontemplasjon dypest sett er, noe vi skal vi komme tilbake til litt senere.

I begge bøkene, både ”Bestigningen av berget Karmel” og i ”Sjelens dunkle natt”, viser Johannes hvilke hindringer som ligger på veien mot foreningen med Gud, bestigningen av berget.

På samme måte som Kristus setter han fingeren på slikt som skiller oss fra Gud – på synden som henger så fast ved oss slik Paulus beskriver det i Hebreerbevet.

Johannes viser oss hva som hindrer oss på veien, slike ting som begjær, vrede, urenhet, hovmod, stolthet, gjerrighet – synder som skiller oss fra Gud.

Det samme gjorde vår Herre Jesus i Bergprekenen og ellers i sin forkynnelse.

” Ingen kan tjene to herrer – sier han -

For enten vil han hate den ene og elske den andre, eller holde seg til den ene og forakte den andre. Dere kan ikke tjene både Gud og mammon.”

 Matt. 6,24.

Og dette - enten eller - gjelder ikke bare vårt begjær etter materielle goder men også andre synder.

Kristus omtaler uforsonlighet og bitterhet på samme måte:

Han sier:

”For dersom dere tilgir menneskene deres overtredelser, da skal også deres Himmelske Far tilgi dere.

MEN – om dere IKKE tilgir menneskene deres overtredelser, da skal heller ikke deres Far tilgi det dere har forbrutt.”                  

Mat. 6,14-15.

For uten å peke på syndens alvor så setter Johannes også fingeren på slikt som han kaller for svakheter og umodenhet og barnsligheter i det åndelige liv.

Alt som på noen måte hindrer oss på veien til Gud vil han rydde av veien.

Å gjøre dette er som en natt for vår sjel beskriver Johannes – en natt der sjelen blir renset – en natt der begjæret og alt som leder bort fra Gud endelig blir stille og ikke stadig forstyrrer sjelen som søker Gud.

Foruten at sjelen selv velger å gå inn i denne natt beskriver Johannes også en annen natt som Gud selv fører den sjel inn i som alvorlig lengter etter foreningen med Gud – noe denne viser i den første natt. Denne åndelige natt er en himmelens nåde som renser sjelen og gjør den rede til å møte Gud på en ny og dypere måte.

Natten Johannes beskriver er i virkeligheten ikke mørke men lys. Men i møte med lyset fra Gud blir sjelen likesom blendet og sjelens øyne ser først natt før den ser dag, og mørke før den ser lys.

Gud leder sjelen fra det første stadiet der den blir overøst av Gud med liflige følelser og velsignelser i bønnen på samme måte som et spedbarn som blir diet av sin mor, til et nytt stadium der denne må lære å gå og vokse i modenhet.

Veien går fra liflige følelser gjennom sjelens tørke, ørken og natt til en ny morgen. Alt dette gjør Gud av kjærlighet ikke for å plage sjelen men for å gjøre den i stand til å romme en større kjærlighet og en dypere lykke.

I tredje strofe av det dikt som blir utdypet i ”Sjelens dunkle natt” kaller Johannes natten nettopp for en ”natt av lykke.”

Sjelen som søkte Gud får nå finne ham på en langt dypere måte og hun som tørstet får nå drikke av kilden som er Gud selv mer umiddelbart og rikere enn noen gang.

Kampen mot synden, mot svakheter og ufullkommenheter, den smale og bratte veien, utholdenheten i bønnen, gjennom ørken og åndelig natt, -  alt dette er for ingen ting å regne - mot den glede som venter, i samfunnet med Gud.

Gud selv vil gi oss på veien, all den nåde og hjelp vi trenger – mer enn oss, er det han som lengter. Lengter etter å føre oss alt dypere inn i sitt kjærlighets mysterium.

Neste avsnitt:   8 - KONTEMPLASJON