KONTEMPLASJON - HJERTETS BØNN
Kontemplasjon er latin og betyr betraktning eller fordypelse. Kontemplativ – passivt beskuende, innadvendt, hensunket, fordypet.
Fordypet i Gud er ikke det samme som å være fordypet i en bok i en lesesal.
Et kontemplativt menneske, kan midt i det aktive pulserende liv, på dypet være hensunket i Gud, beskuende og fordypet i Ham.
Den kontemplative bønn er hos ham en stille ofte ordløs kjærlighetens vind som stille blåser gjennom hjertets hage. Når Jesu navn lyder dypt i hjertet, eller den kjærlige oppmerksomheten rettes bevisst mot HAM – den elskede - er det som den lille fuglens vingeslag fører den i glideflukt mot kjærlighetens Sol som er Gud selv.
Kontemplativ bønn er ikke så lett å beskrive. I den kristne litteratur blir den derfor gitt flere navn, slik som hjertets bønn, den indre bønn, kjærlighetens oppmerksomhet, ordløs bønn osv.
Det er ingen teknikk men en himmelens gave til den sjel som elsker Gud.
Den er kjærlighetens ordløse beskuelse og beundring for den elskede. Sjelen ser med kjærlighetens øyne på Gud og Gud ser på sjelen med sin noen ganger, helt overveldende kjærlighet.
Det kjennes som sjelen blir såret og syk av Guds kjærlighet – som truffet av den guddommelige kjærlighetens pil eller spyd – slik vi ser den Hellige Teresa avbildet i Michelangelos berømte skulptur.
Om disse kjærlighetens sår skriver Johannes:
”Ved siden av de mange måter Gud besøker sjelen på og sårer den med kjærlighet, finnes det ofte visse hemmelige kjærlighetsberøringer, som lik en pil trenger inn i sjelen og antenner den med kjærlighetens ild.
Disse kalles med rette kjærlighetens sår.
Slike sår oppflammer viljen, slik at sjelen blir innhyllet i kjærlighetens ild. De får den til å gå ut av seg selv og bli fornyet, som en fugl føniks fra ilden.” Sitat slutt.
Ekstasen og henrykkelsen disse erfarer, er et møte med den ufattelige kjærlighet som bølger i Guds hjerte.
Johannes av Korset skildrer dette i sitt dikt:
KJÆRLIGHETENS LEVENDE FLAMME
Kjærlighetens levende flamme,
med hvilken ømhet trenger
du ned i sjelens grotte helt til bunden!
Som du nu snart er fremme,
far varlig mens du flenger
forhenget – før den gode møtestunden.
O brannjern som husvaler,
o sår som bringer helse,
o milde hånd, o nennsomme berøring
av all min skylds betaler,
som døder – og gir frelse
og med sin pust gir askens glo ny nøring!
O lamper! – klare, sterke
er strålene som faller
i dypet av min sansnings labyrinter
som før var blinde, mørke,
-og se nu er de haller
med glød og glans av våren efter vinter.
Hvor søtt å tas til fange
i favn av kjærlighet,
med åpen barm, utfoldet som et leie,
mens med sin åndes ange,
sin glans, sin herlighet
Han gjør meg – flammelutret – til sitt eie.
Johannes skriver om kontemplasjon:
”Til alle tider, og ved alle anledninger, må man søke hjelp i meditasjonen over Kristi liv og lidelse.
Det er det beste middelet til renselse, tålmodighet og sikkerhet på veien, og en beundringsverdig hjelp til den høyeste kontemplasjon.”
”Kontemplasjon er intet annet enn at Gud trenger inn i oss på en hemmelig, fredelig og kjærlig måte. Hvis han blir tatt imot, vil han sette sjelen i brann med kjærlighetens ånd.”
Neste avsnitt: 9 - ET VITNESPYRD