OVERGIVELSE     OG OFFER –

MORIA - GETSEMANE OG GOLGATA

Både vår tro og vår kjærlighet blir satt på prøve. Slik blir de renset og lutret lik gull. På de hellige prøvelsens veier lærer vi Gud å kjenne, vi lærer å ære Ham som Gud, stole på ham som vår Himmelske Far og elske ham av et rent hjerte – alltid og under alle forhold, om vi forstår ham eller ikke, om vi ser ham eller ikke.

I siste kapittel av Jobs bok bøyer Job sitt hjerte for Gud og sier:

”Jeg VET at DU KAN ALT, og at ingen plan er umulig å gjennomføre for deg.

Hvem er den som vil formørke ditt råd i uforstand?

Derfor må jeg nå si: Jeg har talt om det jeg ikke forstod,

Om det som var for underlig for meg, og som jeg ikke skjønte.

Men hør nå, så vil jeg tale! Jeg vil spørre deg, og DU SKAL LÆRE MEG. BARE DET RYKTET MELDTE,

HADDE JEG HØRT OM DEG, MEN NÅ HAR MINE ØYNE SETT DEG!”

Jobs bok kap. 42 v. 2-5.

Gjennom store tap, gjennom motgang og sykdom lærte Job Gud å kjenne. Troen fikk substans. Job fikk erfare: Gud var der også når han syntes langt borte. Gud hørte også når han syntes døv. Gjennom alt hadde Gud en høyere plan med Job og holdt sin Allmektige Hånd over ham. Til slutt får Job se dette og bekjenner: NÅ har mine øyne sett deg!

Deretter fikk Job også erfare at lidelsen aldri er det siste hos Gud men velsignelsen som ”gav mere enn den tok”- for å si det med ordene fra salmen:”Lær meg å kjenne DINE VEIER”.

Det er prøvelser i våre liv som kommer enten vi vil eller ikke uten noen innvirken fra vår side, slik som hos Job. Hva de fører til, er avhengig av hvordan vi reagerer. Vår tro og vår kjærlighet vil bevare oss fra bitterheten og hjelpe oss til å se dypere.

Men det finnes også prøvelser der Gud setter vår kjærlighet aktivt på prøve ved å be oss om et offer slik han gjorde med Abraham.

I første mosebok leser vi under overskriften: GUD SETTER ABRAHAM PÅ PRØVE.

”EN tid etter dette skjedde det at Gud satte Abraham på prøve.

Han sa til ham: Abraham! Og han svarte: Ja, her er jeg.

Da sa han: Ta nå din sønn, din eneste, ham som du har så kjær, Isak. Dra til Morialandet og ofre ham der som et brennoffer på et av fjellene, som jeg skal si deg.

Så stod Abraham tidlig opp om morgenen og lesset på eslet, og tok med seg to av tjenesteguttene, og Isak, sin sønn.

Han kløvde ved til brennofferet, og gav seg på vei til det sted Gud hadde sagt ham.

På den tredje dag da Abraham så opp, fikk han øye på stedet langt borte. Da sa Abraham til tjenesteguttene:

Bli dere her med eslet, mens jeg og gutten går dit opp for å tilbe, og så kommer vi tilbake til dere.

Så tok Abraham veden til brennofferet og la den på Isak sin sønn. Selv tok han kniven i hånden, og så gikk de sammen de to.

Da tok Isak til orde og sa til sin far Abraham: Du far! Og han sa: Ja gutten min! Han sa: Se her er ilden og veden, men hvor er lammet til brennofferet?

Abraham svarte: Gud selv vil utse seg lammet til brennofferet, min sønn! Så gikk de videre sammen, de to.

De kom da til stedet Gud hadde sagt ham.

Der bygde Abraham alteret og la veden til rette. Så bandt han, Isak, sin sønn, og la ham på alteret, oppå veden.

Og Abraham, rakte ut hånden, og tok kniven for å ofre sin sønn.

Da ropte Herrens engel til ham fra himmelen og sa: Abraham, Abraham! – og han svarte: Ja her er jeg!

Da sa han: Legg ikke hånd på gutten, og gjør ham ikke noe!

For nå vet jeg at du frykter Gud, siden du ikke sparte din sønn, din eneste, for meg.

Abraham så da opp, og se – bak ham var det en vær som hang fast etter hornene i et kjerr. Abraham gikk da bort og tok væren, og han ofret den som brennoffer istedenfor sin sønn.

Og Abraham kalte dette stedet: HERREN SER. Derfor blir det sagt den dag i dag: På Herrens berg skal han la seg se.

Og Herrens engel ropte så for annen gang til Abraham fra himmelen, og sa:

Jeg sverger ved meg selv, sier Herren. Fordi du gjorde dette, og ikke sparte din sønn, din eneste sønn, så vil jeg storlig velsigne deg og gjøre din ætt så tallrik som stjernene på himmelen og som sanden på havets strand.

Din ætt skal ta sine fienders porter til eie, og i din ætt skal alle jordens folk velsignes, FORDI DU ADLØD MITT ORD.”

1 mosebok kap.22 v.1-18.

Abraham gav alt til Gud – sitt kjæreste - sin eneste sønn – den sønn alle Guds løfter var knyttet til. Når han ofret sin sønn ofret han også Guds løfter. Gjennom ti lange år hadde Abraham holdt fast ved Guds løfter før hans hustru Sara i høy alder fødte ham en sønn helt mot naturens orden. For Abraham måtte det synes som om Gud stod i mot Gud og gjorde sitt eget løfte ugyldig.

Her på MORIA berg – her blir Abraham prøvet i møte med den Gud han ikke kan forstå – og Abraham består prøven – fordi han frykter Gud. I denne Gudsfrykt ligger mer enn frykt – i den ligger lydighet og i den ligger også vennskapen med og kjærligheten til Gud.

..i din ætt skal alle jordens folk velsignes, FORDI DU ADLØD MITT ORD! –

Jesus gav oss et ufattelig løfte knyttet til å holde hans ord:

”Om noen elsker meg, da holder han mine ord, og min Far skal elske ham, og vi skal komme til ham og ta bolig hos ham.”

Joh.ev. kap. 14, v.23.

Et annet sted sier vår Mester:

Ikke alle som sier Herre, Herre skal komme inn i Himlenes rike men de som gjør min Himmelske Fars vilje.

Vi kan vise vår kjærlighet til Gud i sang og tilbedelse, i liturgi og gudstjeneste, i tjeneste for Gud og for mennesker – men de største bevis på vår kjærlighet til Gud er knyttet til vår viljes forening med ham på veier hvor vi ikke kan forstå Gud.

Hele Jesu liv på jorden var ene og alene et liv i kjærlighetens lydighet og hengivenhet til Guds vilje. Vi kan ikke si at vi elsker Gud, men vil ikke gjøre hans vilje og følge hans veier.

Slik den sanne tro viser seg i gjerninger, slik viser kjærligheten seg ydmyk og tålmodig, hengiven og lydig på alle Guds veier.

Ja Far ikke min vilje men Din! SKJE DIN VILJE! Slik lærte oss Jesus Kristus å be da han kjempet sitt livs store kamp i Getsemane hagen.

I JESU uforbeholdene overgivelse og hengivelse til Guds vilje lå grunnlaget for hele vår frelse. I Getsemane gav han sitt Ja og gjentok det siden for hvert skritt på VIA DOLOROSA – smertenes vei inntil han for siste gang gjentok det på Korset: Fader – i dine hender overgir jeg min ånd.

GOLGATA – var stedet for det fullkomne offer- der han ble såret for våre overtredelser, knust for våre missgjerninger.

Gud selv brakte det største offer, i det han gav sin egen elskede sønn i synderes hender, til en grusom død for menneskehetens frelse.

Vi minnes igjen ordet:

Så høyt, SÅ HØYT -

SÅ HØYT har GUD ELSKET VERDEN! At han gav sin Sønn, den enbårne, for at hver den som tror på ham ikke skal fortapes men ha evig liv.

Vårt samfunn med Gud kan av og til dra forhenget litt tilside slik at vi i noen grad får ane den himmelske glede og salighet og glede oss over opplevelsen og følelsen av Jesu nærvær.

Andre ganger kan følelsene helt utebli og troen, håpet og kjærligheten må stå prøve, i en ørken uten opplevelse av noe slag.

Jesus hadde mange medløpere når han gjorde store under og mettet store folkeskarer – men sanne etterfølgere og disipler ble det færre av, jo smalere og mer tornefull veien ble. Bare Maria og hans disippel Johannes fulgte ham helt til korset.

Ikke de som sier Herre, Herre skal komme inn i himlenes rike, sier han, MEN DE SOM GJØR MIN HIMMELSKE FARS VILJE.

Vår hengivenhet til og vår enhet med Guds vilje i våre liv er et langt sikrere kriterium på vårt forhold til Gud enn alle opplevelser til sammen.

Gud vil ha tilbedere i ånd og sannhet -ikke slike som i det ene øyeblikket roper Hosianna og i det neste Korsfest når Guds vilje krysser vår.

Kristus lærte oss å be Skje DIN vilje og i Getsemane viste han hva dette i ytterste konsekvens kunne bety.

Når vi kan hvile i Guds vilje for våre liv vil vi lik vår Herre gå seirende ut av vår kamp. Fred fyller vårt hjerte midt i motgang og smerte. Vi vil oppleve Guds trøst og undre oss over hvorledes Han på en noen ganger umerkelig måte bærer oss igjennom alt.

Baketter sier vi ofte ”jeg forstår ikke hvordan vi kom igjennom dette” og vi aner om ikke forstår at GUD VAR DER DA VI TRODDE HAM LENGST BORTE.

Av og til letter han vår byrde og leger alle sår, av og til må vi følge ham hele veien – helt til Golgata.

Noen ganger er veien kort, andre ganger er veien svært lang.

Av og til forstår vi Gud, andre ganger forstår vi ham ikke, men vi kan likevel stå fast i troen på Guds kjærlighet – troen på at Han som selv gikk veien og gav sitt eget liv for oss ikke vil prøve oss over evne men full av medlidenhet bære korset sammen med oss inntil det en dag forvandles til herlighet og evig glede i Hans himmelske rike.

Paulus skrev til menigheten i Roma som senere skulle lide voldsom forfølgelse og der et stort antall av de troende ble drept på en grusom måte for sin tros skyld:

”Vi er Guds arvinger og Kristi medarvinger, så sant vi lider med ham, for at vi også skal herliggjøres med ham.

For jeg er overbevist om at den nåværende tids lidelser ikke er for noe å regne mot den herlighet som skal åpenbares på oss.

For vi vet at ALLE TING SAMVIRKER TIL DET GODE FOR DEM SOM ELSKER GUD…

Hvem kan skille oss fra Kristi kjærlighet?

Trengsel eller angst eller forfølgelse eller sult eller nakenhet eller fare eller sverd?

Men i alt dette vinner vi mer enn seier ved ham som elsket oss.

For jeg er viss på at verken død eller liv, verken engler eller krefter, verken det som nå er eller det som komme skal, eller noen makt verken høyde eller dybde eller noen skapning skal kunne skille oss fra Guds kjærlighet i Kristus Jesus.”

(Romerbrevet kap. 8 versene 17,18,28,35,37,38,og 39)

Vi kan alle forme vår tro og vår hengivenhet i store ord slik Peter gjorde, men i hverdagen i de små og store hendelsene der blir de satt på prøve. Jo mer vi elsker Gud jo større synes disse prøvene å bli – ikke for å plage oss gjør Gud dette men for å rense oss for at vi som det står i Hebreerbrevet skal få del i Hans hellighet.

Uten helliggjørelse får ingen se Herren.

Gud som i sin ubegripelige kjærlighet søker samfunn med oss fører oss av og til på veier for oss uforståelige, men bakom står Guds inderlige Kjærlighet, hans vise råd og en forunderlig plan vi kanskje først i evigheten vil fatte og forstå.

Da vil det nok skje som det står i sangen at vi ”takker for det som vi gråt for en gang!” og vi kan istemme Moses og Lammets sang som det står om i Johannes Åpenbaring –

”Store og underfulle

er dine gjerninger,

Herre GUD DU ALLMEKTIGE.

Rettferdige og sanne er Dine Veier…”

Neste avsnitt: 11 - MAXIMILAN KOLBE