MAXIMILIAN KOLBE
For over tyve år siden tilbrakte jeg noen stille uker i Staudach i syd Tyskland.
I et lite kapell fant jeg historien om Pater Maximiliam Kolbe som gjorde sterkt inntrykk på meg og har fulgt meg alle årene siden.
Overskriften på den korte fortellingen var:
”GOTT DAS LETZTE "ABER" OPFERN.”
- Å OFRE GUD DET SISTE "MEN".
Kolbe ble født i Polen i 1894 og vokste opp i et fromt hjem. Han var usedvanlig begavet, særlig hva gjelder mattematikk, fysikk og teknologi.
I 1911 avla han sine første løfter som Fransiskaner og tok ordensnavnet Maximilian Maria.
Under sine studier i Roma ble han lagt merke til for sin konstante bønn i kollegiets kapell. Han var også en flittig student som tok førsteklasses doktorgrader i filosofi og teologi.
Hans første hovedarbeid ble først som lærer i filosofi og kirkehistorie på fransiskanernes seminar i Krakòv.
Maximilian ville vende menneskenes hjerter til Gud i en tid med så mye frafall og likegyldighet.
For å gjøre en lang historie kort så gikk han i 1922 i gang med, trass i få midler å skrive, trykke, og distribuere et magasin som snart kom ut månedlig i store opplag.
Han fikk hjelp av brødre som trykket og distribuerte under store offer.
Flere ble grepet av hans iver og mange sluttet seg til kommuniteten som snart trengte mer plass.
Maximilian fikk en tomt og klosteret et av de største i verden, ble bygget av ham selv og hans munker, blant dem menn fra alle yrker. De ble fullstendig selvforsynte. I 1939 hadde klostret over 700 innbyggere. Siden utvidet han med brannkorps, seminar, misjonsstasjon, trykkeri og radiostasjon.
Maximilian var en eminent administrator med helt moderne sans for bruken av massemedia. Bygningene var svært enkle brakker.
Brødrene levde nøysomt, men Maximilian sørget for at de hadde det mest moderne trykkeriutstyret til sine utgivelser.
Det månedlige tidsskriftet hadde i 1939 nådd et opplag på over 1 million. En katolsk dagsavis som han startet i 1935 ble Polens største med et opplag på 137.000 på hverdagene og 225.000 på søndagene. De gav også ut magasiner og ukeblad for unge og gamle på flere språk.
Et nytt NIEPOKOLANOW som han kalte klostret ble grunnlagt i Japan i 1930. Maximilian takket ja til et ledig professorat i filosofi på den betingelse at han fikk starte et tidskrift. Allerede etter en måned hadde brødrene skaffet seg et trykkeri og trykket første nummer av Seibo no Kishi, som tidsskriftet het.
Igjen må vi korte historien. I 1936 ble Maximilian kalt tilbake til Polen der han viet seg helt til sitt klostersamfunn og sine publikasjoner. Han startet flere magasiner og aviser, og den 8 desember 1938 startet klostret regulære radiosendinger
Det blir for oss alle tydelig hvilken byrde som lå på hans skuldre og hvilke avgjørende rolle Pater Maximilian hadde i den store bevegelse han hadde startet. Det jeg nå har fortalt kortfattet og utførlig på samme tid vil sette i rett perspektiv det som nå følger.
Den 1 september 1939 brøt Andre verdenskrig ut og Polen ble innvadret av tyskere og russere som delte byttet mellom seg. Nie poka lanow ble okkupert av tyskerne den 13. september og ble liggende i den tyske delen av landet.
Maximilian praktiserte ikke-voldelig motstand, og gav sine brødre det råd å forlate stedet og dra til sine hjemsteder og melde seg som hjelpere for Røde Kors.
Selv ble han på sin post sammen med de 48 dristigste fransiskanere som selv insisterte på å bli hos ham.
19 september ble han arrestert, sammen med 35 brødre.
Mot alle forventninger ble de løslatt 8. desember samme år.
De vender tilbake til et plyndret Niepokolanow. De gikk straks i gang med å arbeide, for dit kom samme dag 3000 polske flyktninger og rundt 1500 jøder ankom også. De fikk ly i bygningene som få brødre forsøkte å restaurere. ”Vi må gjøre alt for å hjelpe de som er fordrevet fra sine hjem”, sa Maximilian.
Flere arrestasjoner fulgte, men de 28.mai 1941, uten rettssak og dom ble han deportert til konsentrasjonsleiren i Auschwitz – et sted av hittil uhørt lidelse og grusomhet.
Maximilian ble satt til hardt arbeid med å slepe steinblokker. Siden ble han sammen med andre prester satt til et spesielt hardt arbeid med å skjære og bære enorme trestammer under rasende slag og misshandling fra vaktene, uten pause og alltid i springmarsj. ”Pater Max” som de kalte ham hadde bare èn lunge, men holdt ut slagene med forbausende ro. Da kolbe brøt sammen en dag sparket fangevokteren ham i ansiktet og magen og gav sine menn ordre om å gi ham femti piskeslag.
Til tross for smertene og til tross for at det var strengt forbudt tjenestegjorde han heroisk for sine medbrødre og andre og oppmutret dem til å holde ut i overbevisningen om at Guds rettferdighet ville seire.
Han hørte skriftemål, snakket med de andre fangene om Guds kjærlighet og delte sine minimale rasjoner med andre. Han aksepterte sin skjebne som Guds mystiske valg for ham. En lege som overlevde, husker at han fortalte Maximilian at han ikke lenger kunne tro på Gud på et slikt sted. Maximilian gjorde alt han kunne for å overbevise ham om at selv der våket Gud over sine barn.
Han gikk alltid først i matkøen for å få det vannlignende fra toppen av kjelen, slik at de lenger bak skulle få den tykkere suppen under.
En dag i slutten av juli trodde vaktene at en fange i brakke 14 var rømt, og kommandanten beordret i henhold til reglementet at ti menn fra samme brakke skulle dø som hevn. De skulle sulte i hjel i den beryktede underjordiske mørkecellen. Fangene stod på appellplassen i stekende sol.Ti mann ble vilkårlig valgt ut. En av dem (sersjant Franciszek Gajowniczek) hvis navn jeg ikke skal prøve å uttale, skrek ut i desperasjon: ”Min hustru og mine barn, jeg skal aldri se dem igjen!”
Til alles bestyrtelse gikk da Kolbe frem fra rekkene og tilbød å ta hans plass. ”Hvem er du?” spurte leirkommandanten, SS-oberst Fritsch, som ble kalt ”slakteren”. ”Jeg er en gammel katolsk prest”, svarte Kolbe.
SS-mannen var likeglad med hvem som gikk i mørkecellen bare antallet stemte. Dette var første og eneste gang i Auschwitz historie at noen frivillig gikk i døden i en annens sted.
Maximilian ville gjerne at hans medfange skulle komme hjem og ta vare på hustru og barn. Som katolsk prest ville han derimot ta vare på sine medfanger og hjelpe dem til en god død. Det gjorde Kolbe.
Sultebrakkens helvete, hvor de nakne menn langsomt ble tæret bort, ble forvandlet til en liten helligdom med bønn og sang, omsorg og tillit. Medfangene i nabobrakkene, hvis skrik hadde lydt inn til dem, begynte å lytte. Og vaktene undret seg.
Kolbe holdt ut bedre enn de fleste, han tigget ikke og klaget ikke, og han holdt de andre oppe så langt han kunne. Etter hvert ble de så svake at bønnene ble til visking.De fleste lå avkreftet på gulvet, men Kolbe sto eller knelte midt i rommet. To uker gikk på denne måten mens den ene etter den andre døde, inntil bare fire var igjen. Bare Maximilian var ved bevissthet. Dette fant kommandanten var nok, han trengte cellen til nye fanger. Den 14. august sendte de ned en tysk kriminalfange som het Boch og som gav de overlevende en sprøyte karbolsyre i håndleddet. Maximilian var den siste. Han bad en bønn og rakte selv frem armen til sprøyten som gjorde ende på hans liv, 47 år gammel.
Maximilian Kolbes heltedåd ble kjent både i Auschwitz og andre steder. Etter krigen brakte alle aviser artikler om denne ”vår tids helgen”.
Maximilian ble helligkåret den 10. oktober 1982 på Petersplassen i Roma av pave Johannes Paul den andre.
Mannen som Maximilian reddet livet til var også tilstede
”GOTT DAS LETZTE ABER OPFERN” –
Å gi Gud det siste ”men”,
dette var Maximilians egne ord. Formulert nesten som en mattematisk formel gir disse ordene så presist og kort formulert til utrykk den dype hengivenhet til Gud som preget hele hans liv.
I vår etterfølgelse av Kristus møter vi stadig disse ”men”, enten de kommer fra vår forstand eller vår bekvemlighet, fra omstendigheter eller mennesker rundt oss.
Hos Maximilian ble de ofret den ene etter den andre inntil også det siste store ”MEN” ble ofret, så uforberedt og hastig, under brennende sol på appellplassen i Auschwitz en dag i slutten av juni 1941.
Neste avsnitt: 12 - PATMOS